White cliffs og Dover

All min rädsla försvann, när du sakta tog min hand någonstans emellan Dover Calais….

Jeg var småstresset i går før jeg skulle krysse den engelske kanal og trafikkseparasjons sonene for aller første gang i mitt liv.

Krysse kanalen, og seile slalom mellom tankskip, containerskip, passasjerskip og gud veit hva. Jeg så for meg noe i stil med å løpe over en sterkt trafikkert gate i Chennai eller noe liknende.

Det blei en god del enklere, og frykten var totalt ubegrunnet. Greit, det er en del trafikk, men det var veldig mye enklere hva jeg hadde forestilt meg.

Likevel er jeg litt stolt over å ha gjennomført dette for første gang, ute å forårsake noe stort kaos for næringstrafikken.

Nå er vi på den engelske siden av kanalen, holder oss utenfor stortrafikken, mens vi stadig beveger oss nærmere den nye hjemmehavnen.

Natten i går var magisk, en stjernehimmel som var helt ubeskrivelig, og umulig å fotografere.

På morgenkvisten i dag mistet vi vindtrykket, og fikk 2-3 knops strøm imot oss. Nå putrer vi avsted for motor, og feirer at vi er ca halvveis.

I dag feirer vi med en liten øl, og skåler med alle de forskjellige havguden/-gudinnene mens anlegget spiller Vera Lynn.

There’ll be bluebirds over
The white cliffs of dover
Tomorrow
Just you wait and see