Etter vi forot Dover har det ikke kommet så mange reisebrev. Dette fordi vi forlot områder med mobildeknig. Etter Dover siktet vi rett ut i nordsjøen i retnig Stavager.
I Dover beskrev jeg vår opplevelse med et fantastisk tordenvær. Magisk. Var vi redde? Engstelige?
Vel, jeg kan kun tale for egen del. Jeg hadde selv valgt å bli med på denne turen. Jeg befant meg der hvor jeg var. Naturen ga oss de utfordringene vi opplevde, og vi måtte bare takle situasjonen som var. Noen vil sikkert synes sånt vær kan være ubehagelig, og kaskje farlig.
Jeg tenker kanskje litt musimsk “Insha’Allah”, eller litt fransk “C’est la vie”, jeg er der, det som skjer det skjer, la meg nyte det. Tordenværet og lynglimtene var fantastiske, magiske. Det var en spektakulær opplevelse. Vi var der, så det, opplevde det. Det tok slutt og vi dro videre.
Resten av natten bøttet regnet ned. Ingen vind, og det var vått. Vi tøffet nordover for motor.
Dagen etter lysnet det opp. Det slutta å regne, vinden tok seg opp, og vi kunne seile litt igjen. Nok en kuling, denne gangen bafra. Platt lens. Vi kunne velge å endre kurs for å få en bedre seilteknisk vindvinkel. På den måten kunne vi kanskje redusere tidsforbruket. Eller vi kunne gå på kurs, og spare distanse. Vi valgte det siste. Gikk mot mål, korteste vei.
Nordsjøen er stor. Vi skulle tilbakelegge ca 500NM. Det er ganske mye trafikk her ute, men det er langt fra oss. Vi ser ikke så mange andre fartøyer, enkelte olje/gass installasjoner, men de er ganske langt unna. Vi seiler rett nordover, autopioten holder kontrollen, og jobber aktivt for å håndtere medvind og dønninger.
Midt ute på havet får vi besøk. Fra oven kommer en pjuskete, utmattet liten skapning, finner dekket på båten og går inn for landing.
Tenk deg å være ei due. Du har flydd fra et eller annet varmt land, og skal nordover. Du blir sliten, orker ikke mer, og må bare gi tapt. Du daler nedover fra stor høyde. Egentlig håper du kanskje at der nede finner du fast grund, slik at du kan lande og hente krefter. Dessverre, under deg er det kun hav, du er ikke gla i vann og kan ikke svømme.
| Fakta: Duefamilien eller duer (Columbidae) er en stor familie som inkluderer cirka 49 slekter med tilsammen cirka 350 arter. Familien utgjør, sammen med de nå utdødde drontene (Raphidae), ordenen duefugler (Columbiformes). Duefamilien deles videre inn i tre underfamilier, hvorav én med to tribus. I Norge hekker artene ringdue, skogdue og tyrkerdue regulært, samt bydue. Bydua er imidlertid en forvillet etterkommer av domestiserte klippeduer (nærmere bestemt etter brevdue). Ville klippeduer hekker ikke lenger her. Turteldue er imidlertid en relativt hyppig gjest i Norge, som en gang i blant også besøkes av mongolturteldue. Noen få arter, som hekker på høye breddegrader, er imidlertid regulære trekkfugler og kan foreta relativt lange trekk. |
Hva er oddsen for at du finner en seilbåt å lande på midt ute på havet? Hva er oddsen for å klare å komme inn for landing blant mast, seil, stag og vanter.
Denne dua klarte det. Hun landa, samlet krefter, og dro videre etter en halv times hvile. Håper ikke du ble sjøsyk. Lykke til, håper du finner frem.
Ved midnattstid mistet vi vinden på nytt. Bare å trimme jern-genoaen (for uinvidde så er genoa navnet på et av seilene. Genoa av jern=motor). Volvoen summer og går og pusher oss fremover i ca 7 knop. Havet er flatt, sola skinner, godt vi bunkra noen hundre liter diesel før vi dro. Vi smører oss med faktor 20 og inntar hvilemodus.
12 mai kl 01:54 krysser vi grensen til norsk sokkel. Vår tid i viking begynner å nærme seg slutten. Dog, vi har ca et døgn igjen i havet, men vi kan begynne å forberede landgang.
Natten igjennom fikk vi tykk tåke, maks 30 meters sikt. Samtidig passerte vi gjennom store fiskerbank. Her drev de fiske, og ikke alle hadde AIS. Godt vi også er utstyrt med radar.
Morgenkvisten ankom uten at vi hadde rotet oss bort i “usynlige” trålere, og vi nærmer oss kysten. Dette er tydelig pga tiltagende dyreliv og skipsfart. I mangel på duer ser vi nå både havsuler og ærfugl. En sel var litt nysgjerrig og tittet på oss fra 50-60 meter, og et titalls niser leker foran bauen.
Hva venter oss mot land? Tollvesen, båten skal innføres. Grensepoliti, hvor har vi vært? Korona, nye tester, karantene?
C’est La Vie?! 😎