Etter å ha inntatt en sen og lat frokost, og fått unnagjort noen plikttelefoner og eposter for å distansere oss fra hverdagen, satte vi oss inn i leiebilen.
“Kokken Tor” hadde nå skiftet ut kokkelua med (rally-) kjørehanskene, men klaget sin arme råd over en daukjørt familiestasjonsvogn av type Skoda Superb. Han kunne ikke på noen måte finne noen superbe kjøreegenskaper ved doningen, men klarte (på bakgrunn av mange år bak rattet i en racingbil) å holde oss trygt inne på de smale veiene med venstrekjøring.
Aller først dro vi ut til Scalloway. Et sted med sterk tilknytning til norsk krigshistorie med Shetlandsbussen og Leif Andreas Larsen (Shetlands-Larsen) blant andre. Tilsammen gjennomførte Shetlandsgjengen over 200 turer for å frakte matriell eller personell mellom Norge og Shetland (England). Ti skøyter med 44 mann kom desverre aldri frem.
Som norsk turist i Scalloway, en liten landsby vest i Shetland med åpent Atlanterhav rett ut, står man med dyp respekt for historiene, kampen, motet og oppofrelsen blant disse krigsheltene som betød så mye for så mange. Tusen takk for at dere gjorde som dere gjorde.
Etter Scalloway satte vi kursen sydover mot sydspissen av øya, Sumburgh. Her nede finner man et helt fenomenalt naturlandskap. Samtidig nærmer vi oss det som er øyas hovedflyplass og et av de mange fyrene, Sumburghead, i England som er konstruert av Robert Stevenson.
Utvikling en av fyrlykter, og plassering, er i seg selv fasinerende. Store tekniske konstruksjoner på ofte svært ugjestmilde geografiske steder. Robert Stevenson og hans etterfølgere bygde opp de fleste av fyrene i NordEngland og Skottland. Robert selv står ansvarlig for 17 av dem, og 8 i Shetland.
Sumburghead var det første fyret som Stevenson konstruerte i Shetland. Han besøkte Shetland første gang i 1814 sammen med Sir Walter Scott, samme år som vi i Norge fikk vår grunnlov.
Fyrlykten og konstruksjonen på Sumburghead sto ferdig i 1821. Veggene på fyret ble bygget i dobbel tykkelse for å holde fukten ute ettersom bygningen stod værhardt plassert. Fyrlykten står 91 meter over havnivå og lyser opp til 23 nautiske mil ut i havet. Fyret ble fullautomatisert i 1994, og fortsetter å hjelpe båter og skip med å navigere trygt rundt potensielle farer. Stevenson fyrene på Shetland og mange andre steder står idag på listen over bevaringsverdige bygninger/konstruksjoner i Shetland og Skotland.
I forbindelse med fyrstasjonen bygde også Royal Navy opp sitt første ekspriment i forbindelsen med å utvikle radarteknologien. Admirality Eksperimential Station no1 serverte det Britiske forsvaret vital informasjon om angrep mot hjemmeflåten ved Scapa Flow på Orkenøyene.
Den 8. april 1940 oppdaget og rapporterte “radarstasjonen” om et mulig flyangrep mot marinestasjonen på Orkenøyene. Radarpersonellet oppdaget flybevegelser 100 miles sørøst for Sumburghead og kunne dermed varsle offiserene i Lyness 25 minutter før et sannsynlig luftangrep. Flyalarmen ble utløst, og blir beskrevet som “The loudest continuous sound ever heard in the British Isles”. Sannsynligvis var dette med på å redde den britiske marinen aprilnatten 1940.
Ved Sumburghead er det et mangfoldig og yrende fugleliv. Birdwatching er en yndet aktivitet i Shetland og det er sykt mange fotografer som løper rundt med enorme telelinser. I besøkssenteret på fyret fant vi kanskje en av Shetlands beste kaffetilbud, både pga kaffesmak og utsikt over fugleliv og horisont.
Når vi var på Sumburghead hadde vi også intensjoner om å besøke Jarlshof, ruiner fra steinbygninger hvor de eldste funnene et over 4000 år gamle på et og samme sted. Her er det funnet beviser fra den yngre steinalder, via bronsjealder, jernalder og vikingtid.
Desverre var stedet stengt for besøkende når vi var der, så det får bli værende på to-do listen til en annen gang.
På veien tilbake til Lerwick kjørte vi en avstikker ut til St Ninians Isle og St Ninians Beach. Et helt utrolig skue over et tombolo (en sandstrand/-rygg) ut til en magisk vakker grønn øy. Denne tomboloen skal være Storbritannias største, og stranden er omlag 500 meter lang over til øya.
Kvelden ble fullført med en alt for god og alt for stor middag å Gurkha Kitchen, og en nightcap på en lokal pub.
Dag 2 i Shetland startet med en god frokost i båten, før vi satte kursen nordover denne gangen.
Vårt første stopp denne dagen var ved en gressodde i et lite ferskvann. Litt mer seriøs foklaring er at dette i sin tid var parlamentsplassen i Shetland. Tingaholm (eller Law Ting Holm) var den gang ei øy forbundet med land over en 42 meter lang og 1,7 m bred bro. Historien forteller at Tingaholm var parlementsplassen i Shetland fra 1307 til 1532. I dag var det ikke veldig fasjonabelt.
Før vår utfart nordover hadde vi lest om Voe, et pitoresk lite tettsted ispirert av skandinavisk stil, en liten lystbåthavn sentrert rundt et seilloft. Dette vekket naturlig nok interessen hos seilerne i oss, dette måtte vi inspisere.
Stedet var lite, ikke svært pittoresk, en ok liten marina/flytebrygge og seilloftet var stengt. For å overkomme skuffelsen dro vi først til et hotell hvor vi reserverte middag til senere på kvelden før vi spiste lunsj på Shetlands beste spisested for fish’n’chips.
Etter å ha boosted opp energinivået, og bygget opp positivisme og forventninger til en kommende gourmetkveld satte vi oss igjen i bilen og dro videre mot nord. I denne delen av Shetland er du langt ute på landbygda. Her er det kun single track roads med hyppige møteplasser. Hver eneste sjåfør hilser og takker for at man stopper og gir plass. Her ute er det grisgrendt, og masse sauer.
Vi dro til Stennes (fra gammelt norsk Stein-Hus). Her ute i nordvest er naturen brutal og magisk. Atlanterhavet rett inn, bratte lavaklipper, kastevinder og havets brutalitet. Pussig nok fant vi et nytt Stevenson fyr.
Her ute er det den sterkeste som overlever. Dette gjelder såvel fugle- og dyrelivet, menneskene som har vokst opp her samt bygningene som er satt opp. Overalt ser man ruiner av gamle stenhus hvor tak og vinduer er tæret opp av tidens tann, og hvor en vegg eller to er i ferd men å rase. Husene står der som yndede fotografiobjekter, og vitner om tøffe vilkår i mange generasjoner.
De harde levekåra blir veldig synlig både når vi besøker the Tangwick Haa museum og går rundt på den gamle kirkegården på Eshaness. Her finner vi blant annet info om Donald Robertson som døde etter legen medisinerte ham med saltsyre istedet for magnesiumsulfat.
På gravstøtten kan man lese:
Donald Robertson, born 14th January 1785 died 4th June 1848, Aged 63 years. He was a peacable quite man and to all appearance a sincere Christian. His death was much regretted wich was caused by the stupidity of Laurance Tulloch in Clothister (Sullom) who sold him nitre instead of Epsom Salt by wich he was killed in the space of 5 hours after taking a dose of it.
Laurance Tullock rømte Shetland etter dette.
Shetland North mainland har vanvittig mye å by på. Shetland har mye å by på. Vi måtte velge noe, hoppe over mye, og vi kunne brukt veldig mye mere tid i både spennende landskap, møte med mennesker og lære om kulturhistorie.
Vi var ennå lenger nord å lette etter ennå et fyr. Der måtte vi evt ut å gå halvannen kilometer, noe vi ikke hadde tid til – vi skulle spise middag på Busta House Hotel.
Uderveis passerte vi en gård som hadde et eget fly på gårdsplassen. Hvorfor? Vi så lokale mennesker var ute og skar opp torv som de bruker til fyring på vinterhalvåret (sånn som vi bruker ved), og vi passerte eidet hvor man i tidligere tider trakk fiskebåtene over land fra Atlanterhavet til Nordsjøen (ca 100 m).
Middagen på Busta House Hotel stiller seg høyt på lista over gode minner fra Shetland Nord. Et hotell som var fullbooket med svenske strikkedamer på kurs, og i restauranten fikk vi et overraskende gjensyn med vertskapet fra der vi spiste dagen før. Denne gangen var de selv gjester.
Siste dagen som turist i Shetland ble brukt i byens museum, museumscafeen og byens handlegate, Da Street. Dagen skulle egentlig bare gå, før vi skulle på en lokal pubkonsert med et knippe jamme-musikere. Mitt medmannskap med tunge familiære forpliktigelse (alle menn i 50 åra), valgte å saumfare hver eneste forretning for å kjøpe strikketøy til de som aller nødigst hadde gitt dem tillatelse til å dra på ei ukes guttetur. Jeg valgte å berike min egen seiltøygarderobe.
Kl 20:00 dro vi på pub. Typisk brittisk (skotsk/irsk jamsession). Piano, gitar, trekkspill, munnspill og fioliner spilte opp til livlig underholdning, og pubgjestene skålte i øl og whiskey mens de sang eller diskuterte fotball eller Boris Johnson. En svært livlig inspirerende helaften.
For vår del startet den virkelig moroa når kapteinen/rederen trakk seg tilbake og vår egen medbrakte skipsskald/-trubadur hentet ned en av pubgitarene fra veggen. Det startet snilt med Beatles og Simon/Garfunkle, og endte med deLillos og Raga Rockers – og til slutt signaturnummeret til Akademiske Borgere: Sixteen Tons.
Da mannskapet fra Oroshi forlot etablissementet ønske alle tilstedeværende oss god tur til Fair Isle. Om de ønsket oss dit pepper’n gror, eller om de mente det vel, kan det selvfølgelig grubles over, men vi fikk applaus.
Veldig bra oppsummering Jørn og fin beskrivelse av noe av hva Shetland har å by på. Jeg kan dog ikke tro at noen ønsket oss dit pepperen gror etter at vi underholdt dem helt til baren blinket med lysene?