Etter å ha levd i en limbo tilværelse den siste uka, fikk jeg endelig reise hjem. Nå skal det bli godt å få vasket ut av baggen jeg har levd i de siste ukene.
På meg har hele karanteneperioden virket som en stor vits. Jeg har stadig ikke klart å se grunnen til å måtte sove på et hotell i ei uke for å begrense smitten, når man stadig kunne bevege seg ut i samfunnet likevel.
For vår del var det tryggeste å tilbringe dagene i båten. Det var hvertfall mitt valg. Der var vi alene, kunne begrense besøkene, og holde avstand fra andre utenfor vår kohort.
Det ble noen timer med flikking på seil og skjøter, gå over teknikk og elektronikk. Vi ble godt kjent med skuta.
Og for ei skute, for en båt. Jeg blei forelska i RM1180.
Båten er spesiell. Den er designet av Mark Lombard, en båt designer som har sin bakgrunn fra “racing sailboats, Vendee Globe and IMOCA”.
Det er mange likhetstrekk med en IMOCA eller forskjellige mini650’er. Den er flat under vann og har en bred akterende. Båten planer veldig lett.
Underskroget er konstruert av finer som er forseglet med epoxy, mens skrogsidene er av glassfiber.
Dette er en båt som er konstruert for å seile fort med vinden, men jeg ble positivt overrasket over måten den håndterte 18 ms motvind i Biskaia. Den dundret avsted i 9,5 knop med full seilføring uten at vi hadde problemer med broacher eller ubehagelig krenging.
Ja, den kunne lande hardt i bølgene pga det flate underskroget. Likevel, det kan man leve med når båten oppførte seg som den ellers gjorde. Det gikk så de plystra.
På noen måter fikk vi testa båten skikkelig underveis. På andre måter fikk vi ikke testa som vi ville.
Det hadde vært moro å prøve en god genakerslør i god stabil vind. Slike vindretninger fikk vi ikke denne gangen.
Alt i alt var dette en fantastisk seilopplevelse med en idiotisk tåpelig avslutning. Anyway, vi fikk krysset av noen punkter på to-do lista.
1: har seilt i Biskaia
2: seilt Engelske kanal
3: ei uke sammenhengende seiling uten landkjenning.
Been there, done that.