Blogg

Etter å ha inntatt en sen og lat frokost, og fått unnagjort noen plikttelefoner og eposter for å distansere oss  fra hverdagen, satte vi oss inn i leiebilen.

“Kokken Tor” hadde nå skiftet ut kokkelua med (rally-) kjørehanskene, men klaget sin arme råd over en daukjørt familiestasjonsvogn av type Skoda Superb. Han kunne ikke på noen måte finne noen superbe kjøreegenskaper ved doningen, men klarte (på bakgrunn av mange år bak rattet i en racingbil) å holde oss trygt inne på de smale veiene med venstrekjøring.

Aller først dro vi ut til Scalloway. Et sted med sterk tilknytning til norsk krigshistorie med Shetlandsbussen og Leif Andreas Larsen (Shetlands-Larsen) blant andre. Tilsammen gjennomførte Shetlandsgjengen over 200 turer for å frakte matriell eller personell mellom Norge og Shetland (England). Ti skøyter med 44 mann kom desverre aldri frem.

Som norsk turist i Scalloway, en liten landsby vest i Shetland med åpent Atlanterhav rett ut, står man med dyp respekt for historiene, kampen, motet og oppofrelsen blant disse krigsheltene som betød så mye for så mange. Tusen takk for at dere gjorde som dere gjorde.

Etter Scalloway satte vi kursen sydover mot sydspissen av øya, Sumburgh. Her nede finner man et helt fenomenalt naturlandskap. Samtidig nærmer vi oss det som er øyas hovedflyplass og et av de mange fyrene, Sumburghead, i England som er konstruert av Robert Stevenson.

Utvikling en av fyrlykter, og plassering, er i seg selv fasinerende. Store tekniske konstruksjoner på ofte svært ugjestmilde geografiske steder. Robert Stevenson og hans etterfølgere bygde opp de fleste av fyrene i NordEngland og Skottland. Robert selv står ansvarlig for 17 av dem, og 8  i Shetland.

Sumburghead var det første fyret som Stevenson konstruerte i Shetland.  Han besøkte Shetland første gang i 1814 sammen med Sir Walter Scott, samme år som vi i Norge fikk vår grunnlov.

Fyrlykten og konstruksjonen på Sumburghead sto ferdig i 1821. Veggene på fyret ble bygget i dobbel tykkelse for å holde fukten ute ettersom bygningen stod værhardt plassert. Fyrlykten står 91 meter over havnivå og lyser opp til 23 nautiske mil ut i havet. Fyret ble fullautomatisert i 1994, og fortsetter å hjelpe båter og skip med å navigere trygt rundt potensielle farer. Stevenson fyrene på Shetland og mange andre steder står idag på listen over bevaringsverdige bygninger/konstruksjoner i Shetland og Skotland.

I forbindelse med fyrstasjonen bygde også Royal Navy opp sitt første ekspriment i forbindelsen med å utvikle radarteknologien. Admirality Eksperimential Station no1 serverte det Britiske forsvaret vital informasjon om angrep mot hjemmeflåten ved Scapa Flow på Orkenøyene.

Den 8. april 1940 oppdaget og rapporterte “radarstasjonen” om et mulig flyangrep mot marinestasjonen på Orkenøyene. Radarpersonellet oppdaget flybevegelser 100 miles sørøst for Sumburghead og kunne dermed varsle offiserene i Lyness 25 minutter før et sannsynlig luftangrep. Flyalarmen ble utløst, og blir beskrevet som “The loudest continuous sound ever heard in the British Isles”. Sannsynligvis var dette med på å redde den britiske marinen aprilnatten 1940.

Ved Sumburghead er det et mangfoldig og yrende fugleliv. Birdwatching er en yndet aktivitet i Shetland og det er sykt mange fotografer som løper rundt med enorme telelinser.  I besøkssenteret på fyret fant vi kanskje en av Shetlands beste kaffetilbud, både pga kaffesmak og utsikt over fugleliv og horisont.

Når vi var på Sumburghead hadde vi også intensjoner om å besøke Jarlshof, ruiner fra steinbygninger hvor de eldste funnene et over 4000 år gamle på et og samme sted. Her er det funnet beviser fra den yngre steinalder, via bronsjealder, jernalder og vikingtid.

Desverre var stedet stengt for besøkende når vi var der, så det får bli værende på to-do listen til en annen gang.

På veien tilbake til Lerwick kjørte vi en avstikker ut til St Ninians Isle og St Ninians Beach. Et helt utrolig skue over et tombolo (en sandstrand/-rygg) ut til en magisk vakker grønn øy. Denne tomboloen skal være Storbritannias største, og stranden er omlag 500 meter lang over til øya.

Kvelden ble fullført med en alt for god og alt for stor middag å Gurkha Kitchen, og en nightcap på en lokal pub.

Dag 2 i Shetland startet med en god frokost i båten, før vi satte kursen nordover denne gangen.

Vårt første stopp denne dagen var ved en gressodde i et lite ferskvann. Litt mer seriøs foklaring er at dette i sin tid var parlamentsplassen i Shetland. Tingaholm (eller Law Ting Holm) var den gang ei øy forbundet med land over en 42 meter lang og 1,7 m bred bro. Historien forteller at Tingaholm var parlementsplassen i Shetland fra 1307 til 1532. I dag var det ikke veldig fasjonabelt.

Før vår utfart nordover hadde vi lest om Voe, et pitoresk lite tettsted ispirert av skandinavisk stil, en liten lystbåthavn sentrert rundt et seilloft. Dette vekket naturlig nok interessen hos seilerne i oss, dette måtte vi inspisere.

Stedet var lite, ikke svært pittoresk, en ok liten marina/flytebrygge og seilloftet var stengt. For å overkomme skuffelsen dro vi først til et hotell hvor vi reserverte middag til senere på kvelden før vi spiste lunsj på Shetlands beste spisested for fish’n’chips.

Etter å ha boosted opp energinivået, og bygget opp positivisme og forventninger til en kommende gourmetkveld satte vi oss igjen i bilen og dro videre mot nord. I denne delen av Shetland er du langt ute på landbygda. Her er det kun single track roads med hyppige møteplasser. Hver eneste sjåfør hilser og takker for at man stopper og gir plass. Her ute er det grisgrendt, og masse sauer.

Vi dro til Stennes (fra gammelt norsk Stein-Hus). Her ute i nordvest er naturen brutal og magisk. Atlanterhavet rett inn, bratte lavaklipper, kastevinder og havets brutalitet. Pussig nok fant vi et nytt Stevenson fyr.

Her ute er det den sterkeste som overlever. Dette gjelder såvel fugle- og dyrelivet, menneskene som har vokst opp her samt bygningene som er satt opp. Overalt ser man ruiner av gamle stenhus hvor tak og vinduer er tæret opp av tidens tann, og hvor en vegg eller to er i ferd men å rase. Husene står der som yndede fotografiobjekter, og vitner om tøffe vilkår i mange generasjoner.

De harde levekåra blir veldig synlig både når vi besøker the Tangwick Haa museum og går rundt på den gamle kirkegården på Eshaness. Her finner vi blant annet info om Donald Robertson som døde etter legen medisinerte ham med saltsyre istedet for magnesiumsulfat.

På gravstøtten kan man lese:

Donald Robertson, born 14th January 1785 died 4th June 1848, Aged 63 years. He was a peacable quite man and to all appearance a sincere Christian. His death was much regretted wich was caused by the stupidity of Laurance Tulloch in Clothister (Sullom) who sold him nitre instead of Epsom Salt by wich he was killed in the space of 5 hours after taking a dose of it.

Laurance Tullock rømte Shetland etter dette.

Shetland North mainland har vanvittig mye å by på. Shetland har mye å by på. Vi måtte velge noe, hoppe over mye, og vi kunne brukt veldig mye mere tid i både spennende landskap, møte med mennesker og lære om kulturhistorie.

Vi var ennå lenger nord å lette etter ennå et fyr. Der måtte vi evt ut å gå halvannen kilometer, noe vi ikke hadde tid til – vi skulle spise middag på Busta House Hotel.

Uderveis passerte vi en gård som hadde et eget fly på gårdsplassen. Hvorfor? Vi så lokale mennesker var ute og skar opp torv som de bruker til fyring på vinterhalvåret (sånn som vi bruker ved), og vi passerte eidet hvor man i tidligere tider trakk fiskebåtene over land fra Atlanterhavet til Nordsjøen (ca 100 m).

Middagen på Busta House Hotel stiller seg høyt på lista over gode minner fra Shetland Nord. Et hotell som var fullbooket med svenske strikkedamer på kurs, og i restauranten fikk vi et overraskende gjensyn med vertskapet fra der vi spiste dagen før. Denne gangen var de selv gjester.

Siste dagen som turist i Shetland ble brukt i byens museum, museumscafeen og byens handlegate, Da Street. Dagen skulle egentlig bare gå, før vi skulle på en lokal pubkonsert med et knippe jamme-musikere. Mitt medmannskap med tunge familiære forpliktigelse (alle menn i 50 åra), valgte å saumfare hver eneste forretning for å kjøpe strikketøy til de som aller nødigst hadde gitt dem tillatelse til å dra på ei ukes guttetur. Jeg valgte å berike min egen seiltøygarderobe.

Kl 20:00 dro vi på pub. Typisk brittisk (skotsk/irsk jamsession). Piano, gitar, trekkspill, munnspill og fioliner spilte opp til livlig underholdning, og pubgjestene skålte i øl og whiskey mens de sang eller diskuterte fotball eller Boris Johnson. En svært livlig inspirerende helaften.

For vår del startet den virkelig moroa når kapteinen/rederen trakk seg tilbake og vår egen medbrakte skipsskald/-trubadur hentet ned en av pubgitarene fra veggen. Det startet snilt med Beatles og Simon/Garfunkle, og endte med deLillos og Raga Rockers – og til slutt signaturnummeret til Akademiske Borgere: Sixteen Tons.

Da mannskapet fra Oroshi forlot etablissementet ønske alle tilstedeværende oss god tur til Fair Isle. Om de ønsket oss dit pepper’n gror, eller om de mente det vel, kan det selvfølgelig grubles over, men vi fikk applaus.

Vi dro fra Sølyst, Stavanger på fredag 20 mai ca 1930. 36 timer senere fortøyde vi i Lerwick Harbour, Shetland.

På vei over Nordsjøen hadde vi det for det meste helt magisk. Vindretning kom i all hovedsak fra siden, og vi hadde så og si flatt vann under hele overfarten. Likevel har vi både fått hilst både på sol, regn og vindstille.

Når vi nå klarer å dra på tur sammen, fem gutter, fem gode kammerater fra mange år tilbake, så velger vi å prøve å hygge oss litt underveis. Derfor er vi så fantastisk heldig å ha vår egen stuert og selvvalgte skipskokk. “Hei du, jeg elsker deg din jævel”. Kokken Tor står i byssa og har nedlagt veto på at posene med Real Turmat skal legges dypt ned i kjølsvinet. På denne turen er det lagt opp dagsmenyer med fire måltider. Frokost, Lunsj, Middag og Kveldsmat. Dessuten er Slappkista alltid åpen og lett tilgjengelig for hele crewet.

For å løfte trivselen ennå noen hakk, har vi med vår egen troubadur. Oroshi’s svar på Troubadurix, dog med vesentlig bedre teft for takt og toner enn vår venn fra tegneserien. Skipskalden vår har med gitar med stålstrenger som er mer finstemte enn hekla, og mandolinen:

"Made for the monster
Played by the pauper
Aged by the sage
Loved by the lunatic
-it's neck broken by the *******."

For å spe ytterligere på, har han også med seg munnharpa. Dette kan bli en tur for minneboka.

Vår første erfaring på Shetland, ble en engelsk frokost på “The New Harbour Cafè”, terningkast en sekser på høykant. Her møtte vi et spennende og hyggelig klientell med gode råd og vink til vårt videre opphold på en av våre vesterhavsøyer.

Etter en sen frokost i dag mandag, skal vi nå leie bil for å komme oss rundt på øya for å oppleve mer enn bare Lerwick.

Stay tuned – more to come.

Akkurat kjøp meg en øl på flyplassen, roen er i ferd med å ta overhånd. Om en time lander jeg på Sola, blir henta før vi drar til seilbåten. Den Kule Gule, Oroshi, med hjemmehavn i Stavanger

Ca et år er gått siden jeg sist var ombord. Den gang seilte vi fra Stavanger til Aker Brygge på to døgn. I dag kaster vi loss og legger kursen vestover. Vi drar til Vesterhavsøyene. Til våre gamle venner fra vikingtida. Vår destinasjon skal være Lerwick, Shetland.

Denne gangen er vi fem kammerater, fem gutter som har kjent hverandre mer enn en generasjon. I dag tar vi oss fri, fri fra jobb, familie og hverdagsansvar. I ei uke blir det kun oss fem som skal sladre, juge og mimre.

Det er en god stund siden vi var samlet på liknende måte, med samme frihet. I ettermiddag forlater vi havna i Stavanger. Hvis vindene er snille med oss går vi iland i Lerwick i morgen. Da skal vi gjøre havna gul. Nå vil jeg smake på resten av øllen før jeg får besøk av Jørgen.

42 timer etter vi kastet loss i Tananger fortøyde vi båten til Aker Brygge Marina.

Dette ble en magisk tur. Båten oppførte seg eksemplarisk, og vi fikk testet ut de fleste seilkombinasjonene.

Vi kastet loss i Tananger med moderate vindforhold. Forbi Jærens rev på vei mot Lindesnes trakk vi opp en genaker i strømpe. Sammen med storseilet fikk vi opp ca 200kvm seilareal. Desverre var vindretningen litt feil i forhold til reisen mål, og etter en mislykka genakerjibb valgte vi å putre videre med storseil og motor.

Etter noen timer med fokkeslør/lens, la vi om kursen og fulgte kysten nordover. Dette ga oss mulighet for å teste ut code0 på rull.

Rundt Lindesnes kvalte vi motoren, rullet ut fokka og seilte videre mot vest.

Etter Kristiansand fikk vi mulighet til å teste ut Code0. Et 75kvm sløreseil på rull.

Vinden tiltok, og vi plystra nordover langs kysten forbi Lillesand, Grimstad, Arendal osv. Med tiltagende vind valgte vi å redusere seilføring en mot kvelden, byttet ut Code-seilet med alminnelig fokk.

Risør, Kragerø Jomfruland. Etterhvert ble vindretningen ganske platt så fokka hang og slang uten noe trykk. Vi valgte å rulle den litt inn, sånn at vi fikk litt glede av et slags redusert forseil, det sto ihvertfall.

Videre forbi Langesundsfjorden, Rakke og Svenner var det meldt om avtagende vind mot kvelden og natta. Den meldinga var feil.

Utenfor Svenner blåste det derimot opp. Ved midnattstid dro det til med vindkast opp imot 35 knop (18 ms), eller med andre ord Sterk kuling. Vi som så for oss en rolig natt, ble heller noe overrasket.

Stadig, båten holdt seg fantastisk godt i sjøen. Desverre noterte jeg meg ikke hva slags båtfart vi opplevde.

Utenfor Sydostgrunnen, mens vinden stadig var like hissig, begynte vi å vurdere å ta ennå et rev i storseilet (redusere seilarealet). Det å gå opp i vinden i sterk kuling for å ligge i vindøye mens man tar et rev, er også en slags øvelse. Båten blir liggende som en kork i vannet og vipper hit og dit, mens vi strammer inn rev og fall før vi på nytt kan sette kurs og få stabilitet i skuta.

Utenfor Tjømøbåen strammer vi inn seilene, og legger om kursen 30-40 grader for å gå inn Oslofjorden for bidevind. Innenfor Storeferder ser det ut som om vi kommer til å møte en tankbåt. AIS og andre instrumenter forteller oss at her kan det bli trangt om plassen. Det blåser stadig stiv kuling, vi seiler nærmest kryss og kommer til å møte nyttetrafikk i relativt trangt farvann. Ifølge regelverket på sjøen vil vi ha vikeplikt.

Frykten blir til en lettelse nå vi ser at tankbåten endrer kurs utenom Færder fyr, slik at vi ikke kommer til å møte ham. PUH.

Etter Fulehuk og Hollenderbåen bærer det inn Oslofjorden for bidevind med vinden fra vest. Det blir litt roligere, og båten takler situasjonen akkurat som forventet.

På nytt sier værmeldingen at vinden skal avta på morgenkvisten.

Utenfor Gullholmen og Filtvet opplever vi det stikk motsatte. Fra klar blå himmel, uten skyer eller opptrekk til uvær, åpner værgudene luftslusene på nytt. 27 knop i kastene fra vest (12-14 ms). Liten kuling.

Vi dundrer innover mot Drøbaksundet mens vi forsøker å stjele høyde mot vest. Vi anser at det kan bli rotete vind inne i den relativt smale trakta inn til Oslo.

Før vi rekker å komme oss inn til Filtvet, må vi på nytt gi plass til nyttetrafikk. Når vi må slippe fergene fra Kiel og København forbi oss, må vi samtidig avgi høyden vi kunne tatt og ender opp på østsiden av sundet.

Samme hva, det betød ikke all verden. Drøbaksund med vestavind er slitsomt med seilbåt som skal inn fjorden.

Stadige vindkast, og vinddreininger når vi skal krysse innover er utfordrende. Hadde dette vært en regatta eller konkurranse hadde jeg elsket det. Når vi er i transport, betyr det bare mer jobb, slit og ekstra lenge tid før vi kan fortøye.

De siste 20 milene (nautisk) foregår for motor.

Endelig inne ved Aker Brygge Marina er det fire slitne seilere som kan nyte en ankerdram etter 42 timers uavbrutt seilas.

Oroshi går nå over i feriemodus sammen med familien Haaland Sirum. God ferie.

Ifølge kartplotteren har vi nå tre kvarter igjen til Rakkestuten. Månen rett bak oss er ca halvfull og lyser oransje.

I skumringen sitter vi og repeterer lyskarakterene til de omkringliggende fyrlyktene. Tvistein Fl(5), Stavernsodden Oc(3) 10sek, Svenner Oc(10).

Vi er kun på snarvisitt, og durer videre mot Færder, Fl(3) 30sek. før vi legger om kursen inn Oslofjorden.

Desverre blir ikke fotografiet like vakkert som den reelle opplevelsen.

Inntil nå har turen gått over all forventning enn så lenge. Vi la fra kai i Tananger i går kl 18:00, i natt passerer vi Larviksfjorden. Vi har ikke finregnet på distanse og hastighet, men det har overgått planene vi hadde før vi dro. Akkurat nå har vi vinden på ca 140° og det blåser 18 knop TWS. (En liten oppdatering: vi banka forbi svenner med vindkast opp i 35 knop).

Vi toger videre.

Til slutt kom code0 seilet opp i riggen.

Akkurat nå seiler vi forbi Lillesand. Vindstyrke mellom 15 til 16 knop, og vi seiler 10-12 knop gjennom vannet. Båten spiser mil.

Vi toger videre mot Færder, og inn Oslofjorden.

13 timer tok det oss å seile fra Tananger havn. Kl 07:10 passerte vi Lindesnes fyr.

Akkurat nå seiler vi nesten rett øst før vi skal vende skuta nordover paralelt med sørlandskysten.

Nattelufta var fuktig og grøssen. Nå står sola opp i øst, og varmer noen trøtte tryner som inntar morgenkaffen. Vinden har spakna litt og kommer rett bakfra, noe som betyr vi kun bruker storseilet. Håpet er at når vi legger om 10-20 grader at vi vil få en bedre vindvinkel og mulighet for å sette en code0.

• 

I dag er det to måneder siden jeg var i Stavanger sist. Den gang ankret jeg opp med seilbåten Oroshi, etter at jeg hadde trosset alle korona råd, sammen med eieren av båten, og dratt til Frankrike for å hente skuta hjem.

Den gangen tilbrakte vi 7 døgn i åpent hav før vi ankom Norge, og måtte sone ei uke i karantene hotell.

I dag har jeg holdt meg innenlands, men har på nytt entret ombord i seilbåten for å seile rundt sørlandskysten, og inn til tigerstaden.

Med på turen denne gang er naturligvis båteier Helge Jarle, en italiensk førstereis Stefano, min dog så erfarne seiler men stadig lillebror Aril, og til slutt meg selv.

Båteierens familie venter i Oslo for å avvikle en båtferie langs sørlandskysten. Vi er innleid (utskremt) transporthjelp.

Vi ankom Tananger hvor vi ble tatt imot med italiensk pasta – al dente, før vi satte kursen ut mot Jærens rev. Det blåste snille vinder, og vi testet en 150 kvm genaker. Dog, vindretning trakk oss ut i litt feil kurs. Vi planla egentlig en jibb for å komme inn mot kysten igjen.

Dette gikk heller dårlig. Det endte med at vi måtte berge duken og starte jerngenoaen (Volvo 50 HP diesel)

I skrivende stund motorseiler vi sydover retning Lindesnes utenfor Kvassheim fyr. Storseil og motor i 6,5 knops vind betyr samme hastighet over grunn.

Etter å ha levd i en limbo tilværelse den siste uka, fikk jeg endelig reise hjem. Nå skal det bli godt å få vasket ut av baggen jeg har levd i de siste ukene.

På meg har hele karanteneperioden virket som en stor vits. Jeg har stadig ikke klart å se grunnen til å måtte sove på et hotell i ei uke for å begrense smitten, når man stadig kunne bevege seg ut i samfunnet likevel.

For vår del var det tryggeste å tilbringe dagene i båten. Det var hvertfall mitt valg. Der var vi alene, kunne begrense besøkene, og holde avstand fra andre utenfor vår kohort.

Det ble noen timer med flikking på seil og skjøter, gå over teknikk og elektronikk. Vi ble godt kjent med skuta.

Og for ei skute, for en båt. Jeg blei forelska i RM1180.

Båten er spesiell. Den er designet av Mark Lombard, en båt designer som har sin bakgrunn fra “racing sailboats, Vendee Globe and IMOCA”.

Det er mange likhetstrekk med en IMOCA eller forskjellige mini650’er. Den er flat under vann og har en bred akterende. Båten planer veldig lett.

Underskroget  er konstruert av finer som er forseglet med epoxy, mens skrogsidene er av glassfiber.

Dette er en båt som er konstruert for å seile fort med vinden, men jeg ble positivt overrasket over måten den håndterte 18 ms motvind i Biskaia. Den dundret avsted i 9,5 knop med full seilføring uten at vi hadde problemer med broacher eller ubehagelig krenging.

Ja, den kunne lande hardt i bølgene pga det flate underskroget. Likevel, det kan man leve med når båten oppførte seg som den ellers gjorde. Det gikk så de plystra.

På noen måter fikk vi testa båten skikkelig underveis. På andre måter fikk vi ikke testa som vi ville.

Det hadde vært moro å prøve en god genakerslør i god stabil vind. Slike vindretninger fikk vi ikke denne gangen.

Alt i alt var dette en fantastisk seilopplevelse med en idiotisk tåpelig avslutning. Anyway, vi fikk krysset av noen punkter på to-do lista.

1: har seilt i Biskaia
2: seilt Engelske kanal
3: ei uke sammenhengende seiling uten landkjenning.

Been there, done that.

Jeg har irritert meg, og forsøkt å latterliggjøre hele karantenesituasjonen – med rette. Jeg synes det hele er latterlig. Det at vi kan bevege oss rundt etter for-godt-befinnende så lenge vi holder avstand, men må inn hit å overnatte, er i min smitteforståelse en stor vits.

Måten vår å takle dette på, har vært å dra ned i båten hver dag. Der nede er vi alene, der er vi i minst kontakt med andre, og vi føler det er det tryggeste vi kan gjøre.

Det har vi gjordt i dag også. Vi feiret 17. mai på vannet. Det var det andre som gjorde også, men da var vi likevel i god avstand fra andre.

I Stavanger var det stor oppslutning til båtkortesjen, og en ny gul båt blir jo nødvendigvis også spottet på TV.

https://tv.nrk.no/se?v=MUHU17000321&t=5067s

Etter en dag i solen, gjorde hotellet sitt aller beste for å bidra til en hyggelig dag, med en veldig smakfull middag. Selv om det er sinnsykt kjedelig å sitte alene å spise på rommet.

17. mai 2021 kommer til å feste seg i minnet som en underlig og rar opplevelse.